Bearbeiding av negative fødselsopplevelser - min historie

Den siste uka har jeg hatt negative/traumatiske fødselsopplevelser som tema på Instagram. Mange av kvinnene jeg treffer i samtaler på kontoret eller via Skype bærer på negative opplevelser knyttet til fødselen eller den første tida etterpå. Dette er et tema som engasjerer meg mye, fordi jeg ser at en stor andel blir overlatt til seg selv etter en krevende fødselsopplevelse. Det kan være vanskelig å forstå de reaksjonene man strever med i etterkant, og det er vanskelig å vite hvordan man skal gå fram for å hjelpe seg selv.
På Instagram har jeg delt noen tips om hvordan man kan få hjelp på helsestasjonen eller sykehuset hvor man fødte. Jeg har også nevnt noen verktøy man kan bruke selv for å bearbeide opplevelsene. Mange har takket for at jeg har tatt opp temaet og skriver at det har vært ekstra vondt å bære på en negativ fødselsopplevelse fordi man har følt seg alene. Vi mennesker trenger å dele det vi opplever med andre – både det fantastiske og det krevende, men det kan av og til være vanskelig.
Jeg tenkte jeg skulle dele litt om hvordan jeg hjalp meg selv med mine psykologiske reaksjoner etter en krevende fødselsopplevelse da jeg fikk mitt andre barn i 2016. Jeg håper det kan være til hjelp for deg som kjenner deg preget av en negativ fødselsopplevelse ved at du føler deg mindre alene, det blir lettere å forstå noen av de følelsesmessige reaksjonene du kjenner på og at det blir litt klarere for deg hva du kan gjøre for å hjelpe deg selv videre.
Jeg har tre barn og har opplevd tre veldig forskjellige fødsler. Den første og den siste var fantastiske opplevelser som jeg tenker tilbake på med sterke og gode følelser som glede, stolthet, mestring, takknemlighet og fasinasjon.
Men jeg har også en mer sammensatt og krevende fødselsopplevelse i bagasjen. 15 dager før terminen til mitt andre barn måtte jeg legges inn på sykehuset for observasjon fordi jeg begynte å blø. Seinere samme dag ble jeg i hui og hast kjørt av gårde til keisersnitt fordi morkaka begynte å løsne.
Jeg ble godt ivaretatt medisinsk og alt gikk fysisk bra med meg og babyen min. Men dette ble en skikkelig krevende opplevelse for meg som det tok tid å bearbeide. I timene, dagene og månedene etterpå kjente jeg på massevis av følelser, kjente på fravær av følelser og hadde et høyt trøkk i hodet av tanker og minner.
Når jeg ser tilbake på denne opplevelsen og tida etterpå, så er det særlig tre ting som preget meg og som jeg måtte jobbe med å håndtere.
Det første var at jeg ikke kjente noe glede over å ha fått et barn. Jeg kan fortsatt huske at min første reaksjon da sønnen min ble lagt på brystet mitt under operasjonen: «Huff, ta han vekk!». Tre år tidligere hadde jeg født datteren min og ble da fylt med en fantastisk glede og kjærlighet for henne da jeg fikk henne opp på brystet. Denne gangen kjente jeg ingen gode følelser, følte meg overveldet og ville faktisk ikke ha han på meg fordi jeg følte at jeg hadde nok med meg selv. Jeg forsto at jeg var i sjokk, og i timene, dagene og ukene som fulgte måtte jeg hjelpe meg selv ved å minne meg på at det ikke var rart at de gode følelsene lot vente på seg, at det var greit, at jeg ikke var en dårlig mamma og at det kom til å bli bedre.
Som psykolog visste jeg at følelsesmessig nummenhet er en vanlig reaksjon når man har opplevd noe overveldende, men likevel var det vanskelig å forstå og akseptere at det var sånn det var for meg nå. Folk rundt meg gratulerte og var glade på våre vegne, men jeg kjente meg tom innvendig.  Jeg visste på et fornuftsplan at jeg skulle være glad, men følelsene var liksom ikke der. Jeg savnet lykkefølelsen og gjentok til meg selv daglig: «Ingvill, det er helt greit. Følelsene kommer. Bare aksepter at det er sånn det er nå». Jeg så for meg de gode følelsene som blomster som ikke hadde kunnet spire fordi det var storm, men at de lå under jorda som spirer som gradvis kunne begynne å gro når stormen roet seg.
Jeg hadde vært gjennom en kraftig storm som var over utenfor meg, men som fortsatte inni meg både fysisk og emosjonelt. Kroppen trengte tid til å komme til hektene etter en stor operasjon og følelsene likeså. Jeg kjente raskt at jeg ikke ønsket å putte stormen ned i et glass og skru lokket hardt igjen og jeg visste at det psykologisk sett heller ikke var særlig lurt. «Du har vært gjennom en krevende opplevelse, Ingvill, og da er det naturlig at du preges av dette». Jeg valgte derfor å snakke mye om det jeg hadde opplevd. Ikke med alle og enhver, for jeg merket at det var folk rundt meg som ikke helt klarte eller ønsket å høre.
Jeg hadde flere lange samtaler med personer jeg hadde nær hvor jeg i detalj beskrev hva som hadde skjedd, hva jeg hadde tenkt, hva jeg hadde følt, hvordan kroppen min kjentes ut m.m. Hver gang kjentes det ut som litt mer fant sin plass inni meg. Den største brikken falt på plass noen uker etter fødselen under en telefonsamtale med mammaen min da jeg forsto hva som var kjernen; det som var det vondeste punktet og som nok var kilden til at jeg ikke enda hadde plass til de gode følelsene. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde trodd at jeg skulle dø og at mine barn måtte vokse opp uten en mamma. Jeg så nå for meg det øyeblikket hvor jeg tenkte den tanken. Tårene og den følelsesmessige smerten veltet ut av meg. Det var skummelt og jeg måtte si til meg selv «Ingvill, dette er vondt å tenke på, men det er viktig». Så samtidig som det var vondt, var det også godt. Jeg kjente hvordan jeg fikk mer ro i kroppen og i hodet etterpå. I ettertid fikk jeg vite at jeg aldri var i livsfare, men det visste ikke jeg da jeg ble kjørt av gårde til operasjon. Etter samtalen med mamma forsto jeg at dødsangsten hadde lagt seg som et tykt lag over alle de andre gode følelsene som jeg ønsket å føle.
Det andre som preget meg var at minner fra timene før, under og etter fødselen gikk på repeat i hodet. Det kunne plutselig poppe opp små glimt av minner og jeg fikk klump i magen. Jeg måtte hele tiden minne meg selv på at det var helt naturlig, at det var hjernen og kroppen min sin måte å bearbeide alt på, at jeg ikke var gal eller unormal, og at det kom til å roe seg etter hvert. Jeg sa til mannen min at jeg nok kom til å fortsette å snakke om fødselen i tiden fremover og at det var viktig for meg at han forsto og aksepterte det. Jeg kunne for eksempel plutselig spørre han mens vi lå i sofaen og så på serie: «Du, hvor mange mennesker var det egentlig på den operasjonsstua?» og «Hvor lang tid tok det egentlig før jeg fikk treffe dere igjen etter operasjonen?».
I månedene etter fødselen kunne mange ting minne meg om opplevelsen og sette meg litt ut i et lite øyeblikk. For eksempel å se arret på magen, bilder på mobilen og den lille bodyen sønnen min hadde på seg de første dagene etter fødselen. Jeg kunne kjenne igjen følelsen av frykt, hjelesløshet, uvirkelighet som jeg hadde kjent på før, under og etter fødselen. Hver gang dette skjedde, så minnet jeg meg selv på at det var helt naturlig at det var sånn, og at det var viktig at jeg sto i følelsene og at det kom til å bli bedre. Jeg valgte også å aktivt oppsøke noen av de tingene som trigget følelser, tanker og minner fra fødselen. Jeg så på bilder fra de første dagene på sykehuset, kikket på partogrammet fra fødselen og etter hvert så dro jeg også til sykehuset for å se stedet der hvor alt hadde skjedd.
Det tredje som preget meg var at jeg hadde ikke så mange positive følelser de første ukene etter fødselen, men til gjengjeld hadde jeg et bredt utvalg av mer krevende og kjipe følelser. Jeg var bitter over å ha gått glipp av permisjonsukene før fødselen. Jeg kjente avsky når jeg så på kroppen min som var blitt skjært i.  Jeg var skuffet over å ikke ha fått føde og blitt frarøvet muligheten til en så god fødselsopplevelse som jeg hadde første gangen. Jeg misunte andre som hadde hatt fine fødsler. Samtidig følte jeg meg smålig og patetisk som tenkte sånn. Jeg hadde jo fått en frisk og fin liten gutt.
Jeg skammet meg også litt over å være preget av fødselsopplevelsen og ikke klare å riste den av meg. Jeg var jo frisk, babyen min var frisk, alt hadde gått bra og jeg var heldig som bodde i Norge med verdens beste helsevesen. Jeg burde bare være takknemlig, ikke trist eller likegyldig. I tillegg var jeg jo psykolog og burde være mer robust enn dette. Som en motvekt til alt dette nedbrytende selvsnakket, så forsøkte jeg å gi meg selv medfølelse og tenke på hva jeg ville ha sagt hvis en venninne hadde opplevd det samme som meg. Selv om jeg var bitter, misunnelig og skuffet, så betydde jo ikke det at jeg ikke var takknemlig eller unnet andre gode fødselsopplevelser. Jeg var jo bare et menneske som reagerte med følelser på noe som hadde vært krevende for meg.
Nå når jeg skriver, så blir det tydelig for meg at jeg hadde veldig god hjelp av å kjenne til vanlige psykologiske reaksjoner etter voldsomme opplevelser hvor man har vært redd. Det hjalp meg å akseptere og normalisere det jeg opplevde sånn at det ble lettere å håndtere. Samtidig kjente jeg at jeg trengte hjelp til å bearbeide og gå videre med opplevelsen på en ok måte i bagasjen min av livserfaringer. Siden jeg fødte i god tid før termin, så hadde jeg to svangerskapskontroller stående i kalenderen; én med jordmor og én med fastlegen. Jeg valgte å ikke avlyse dem, og møtte opp med baby i stedet. Mannen min satt med sønnen vår på venterommet slik at jeg kunne ha fult fokus på meg selv i timene, og så delte jeg opplevelsen min med dem. Før vi ble utskrevet fra barselavdelingen hadde jeg bedt om utskrift fra journalen min og jeg tok med dem til avtalen hos fastlegen. Sammen gikk vi gjennom den og det gjorde godt å se hva som var skrevet og hvilke medisinske vurderinger som var blitt gjort. Jeg hadde en ekstra samtale med jordmor etter to uker igjen hvor vi snakket om hvordan jeg hadde det og jeg kunne stille hennes spørsmål som hadde dukket opp. Det gjorde veldig godt og jeg fant trygghet i å ha disse «sjekkpunktene» på meg selv i tida etter fødselen. Det var viktig for meg å ha et aktivt forhold til det jeg hadde vært gjennom og reaksjonene jeg bar på sånn at det ikke satte seg fast og ble til traumereaksjoner og nedstemthet. I ettertid har jeg tenkt at jeg nok burde ha bedt om en samtale med fødselslege på sykehuset, men på det tidspunktet visste jeg ikke at det var mulig.
En slik samtale med gjennomgang av fødselen, hva som hadde skjedd og hvorfor ting ble gjort som det ble, fikk jeg imidlertid da jeg var gravid igjen i 2019. Det var til stor hjelp å få legens perspektiv på det hele. I dette svangerskapet måtte jeg ta noen runder innom fødselsopplevelsen fra 2016 for å hjelpe meg til å leve greit med usikkerheten knyttet til om det samme skulle skje igjen og skape følelsesmessig rom for å tro på en ny og bedre opplevelse denne gangen. Med god hjelp fra jordmora på helsestasjonen, mannen min, vår doula og mental fødselsforberedelse, så klarte jeg å bygge opp mestringstro knyttet til fødselen og fikk en helt annen og veldig god opplevelse den gangen.
Nå, snart fire år etter, kan jeg tenke tilbake på fødselen uten å kjenne ubehag eller veldig sterke krevende følelser. Det er en del av min livserfaring. Det gikk et par måneder etter fødselen før jeg kom dit. Innimellom kan jeg kjenne meg litt trist over at fødselen og den første tida med sønnen min ble sånn. Samtidig kjenner jeg en slags styrke over å ha stått i dette og er takknemlig over innsikten det har gitt meg.
Alle fødsler er forskjellige og hva vi trenger etter en krevende fødselsopplevelse vil være individuelt. Jeg håper imidlertid at min beskrivelse av hvordan jeg reagerte og hva jeg gjorde for å håndtere det, kan være til inspirasjon og hjelp for deg som kjenner at du preges av fødselen på en negativ måte og ønsker å hjelpe deg selv gjennom det.