Hvis du har lyst til å følge med på det jeg deler knyttet til psykologiske sider ved svangerskap, fødsel og spedbarnstid, så følg meg gjerne på Instagram (@partumpsykolog). Her oppdaterer jeg jevnlig storyen og legger ut poster, så denne bloggen vil ikke bli brukt fremover. 

Den siste uka har jeg hatt negative/traumatiske fødselsopplevelser som tema på Instagram. Mange av kvinnene jeg treffer i samtaler på kontoret eller via Skype bærer på negative opplevelser knyttet til fødselen eller den første tida etterpå. Dette er et tema som engasjerer meg mye, fordi jeg ser at en stor andel blir overlatt til seg selv etter en krevende fødselsopplevelse. Det kan være vanskelig å forstå de reaksjonene man strever med i etterkant, og det er vanskelig å vite hvordan man skal gå fram for å hjelpe seg selv.
På Instagram har jeg delt noen tips om hvordan man kan få hjelp på helsestasjonen eller sykehuset hvor man fødte. Jeg har også nevnt noen verktøy man kan bruke selv for å bearbeide opplevelsene. Mange har takket for at jeg har tatt opp temaet og skriver at det har vært ekstra vondt å bære på en negativ fødselsopplevelse fordi man har følt seg alene. Vi mennesker trenger å dele det vi opplever med andre – både det fantastiske og det krevende, men det kan av og til være vanskelig.
Jeg tenkte jeg skulle dele litt om hvordan jeg hjalp meg selv med mine psykologiske reaksjoner etter en krevende fødselsopplevelse da jeg fikk mitt andre barn i 2016. Jeg håper det kan være til hjelp for deg som kjenner deg preget av en negativ fødselsopplevelse ved at du føler deg mindre alene, det blir lettere å forstå noen av de følelsesmessige reaksjonene du kjenner på og at det blir litt klarere for deg hva du kan gjøre for å hjelpe deg selv videre.
Jeg har tre barn og har opplevd tre veldig forskjellige fødsler. Den første og den siste var fantastiske opplevelser som jeg tenker tilbake på med sterke og gode følelser som glede, stolthet, mestring, takknemlighet og fasinasjon.
Men jeg har også en mer sammensatt og krevende fødselsopplevelse i bagasjen. 15 dager før terminen til mitt andre barn måtte jeg legges inn på sykehuset for observasjon fordi jeg begynte å blø. Seinere samme dag ble jeg i hui og hast kjørt av gårde til keisersnitt fordi morkaka begynte å løsne.
Jeg ble godt ivaretatt medisinsk og alt gikk fysisk bra med meg og babyen min. Men dette ble en skikkelig krevende opplevelse for meg som det tok tid å bearbeide. I timene, dagene og månedene etterpå kjente jeg på massevis av følelser, kjente på fravær av følelser og hadde et høyt trøkk i hodet av tanker og minner.
Når jeg ser tilbake på denne opplevelsen og tida etterpå, så er det særlig tre ting som preget meg og som jeg måtte jobbe med å håndtere.
Det første var at jeg ikke kjente noe glede over å ha fått et barn. Jeg kan fortsatt huske at min første reaksjon da sønnen min ble lagt på brystet mitt under operasjonen: «Huff, ta han vekk!». Tre år tidligere hadde jeg født datteren min og ble da fylt med en fantastisk glede og kjærlighet for henne da jeg fikk henne opp på brystet. Denne gangen kjente jeg ingen gode følelser, følte meg overveldet og ville faktisk ikke ha han på meg fordi jeg følte at jeg hadde nok med meg selv. Jeg forsto at jeg var i sjokk, og i timene, dagene og ukene som fulgte måtte jeg hjelpe meg selv ved å minne meg på at det ikke var rart at de gode følelsene lot vente på seg, at det var greit, at jeg ikke var en dårlig mamma og at det kom til å bli bedre.
Som psykolog visste jeg at følelsesmessig nummenhet er en vanlig reaksjon når man har opplevd noe overveldende, men likevel var det vanskelig å forstå og akseptere at det var sånn det var for meg nå. Folk rundt meg gratulerte og var glade på våre vegne, men jeg kjente meg tom innvendig.  Jeg visste på et fornuftsplan at jeg skulle være glad, men følelsene var liksom ikke der. Jeg savnet lykkefølelsen og gjentok til meg selv daglig: «Ingvill, det er helt greit. Følelsene kommer. Bare aksepter at det er sånn det er nå». Jeg så for meg de gode følelsene som blomster som ikke hadde kunnet spire fordi det var storm, men at de lå under jorda som spirer som gradvis kunne begynne å gro når stormen roet seg.
Jeg hadde vært gjennom en kraftig storm som var over utenfor meg, men som fortsatte inni meg både fysisk og emosjonelt. Kroppen trengte tid til å komme til hektene etter en stor operasjon og følelsene likeså. Jeg kjente raskt at jeg ikke ønsket å putte stormen ned i et glass og skru lokket hardt igjen og jeg visste at det psykologisk sett heller ikke var særlig lurt. «Du har vært gjennom en krevende opplevelse, Ingvill, og da er det naturlig at du preges av dette». Jeg valgte derfor å snakke mye om det jeg hadde opplevd. Ikke med alle og enhver, for jeg merket at det var folk rundt meg som ikke helt klarte eller ønsket å høre.
Jeg hadde flere lange samtaler med personer jeg hadde nær hvor jeg i detalj beskrev hva som hadde skjedd, hva jeg hadde tenkt, hva jeg hadde følt, hvordan kroppen min kjentes ut m.m. Hver gang kjentes det ut som litt mer fant sin plass inni meg. Den største brikken falt på plass noen uker etter fødselen under en telefonsamtale med mammaen min da jeg forsto hva som var kjernen; det som var det vondeste punktet og som nok var kilden til at jeg ikke enda hadde plass til de gode følelsene. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde trodd at jeg skulle dø og at mine barn måtte vokse opp uten en mamma. Jeg så nå for meg det øyeblikket hvor jeg tenkte den tanken. Tårene og den følelsesmessige smerten veltet ut av meg. Det var skummelt og jeg måtte si til meg selv «Ingvill, dette er vondt å tenke på, men det er viktig». Så samtidig som det var vondt, var det også godt. Jeg kjente hvordan jeg fikk mer ro i kroppen og i hodet etterpå. I ettertid fikk jeg vite at jeg aldri var i livsfare, men det visste ikke jeg da jeg ble kjørt av gårde til operasjon. Etter samtalen med mamma forsto jeg at dødsangsten hadde lagt seg som et tykt lag over alle de andre gode følelsene som jeg ønsket å føle.
Det andre som preget meg var at minner fra timene før, under og etter fødselen gikk på repeat i hodet. Det kunne plutselig poppe opp små glimt av minner og jeg fikk klump i magen. Jeg måtte hele tiden minne meg selv på at det var helt naturlig, at det var hjernen og kroppen min sin måte å bearbeide alt på, at jeg ikke var gal eller unormal, og at det kom til å roe seg etter hvert. Jeg sa til mannen min at jeg nok kom til å fortsette å snakke om fødselen i tiden fremover og at det var viktig for meg at han forsto og aksepterte det. Jeg kunne for eksempel plutselig spørre han mens vi lå i sofaen og så på serie: «Du, hvor mange mennesker var det egentlig på den operasjonsstua?» og «Hvor lang tid tok det egentlig før jeg fikk treffe dere igjen etter operasjonen?».
I månedene etter fødselen kunne mange ting minne meg om opplevelsen og sette meg litt ut i et lite øyeblikk. For eksempel å se arret på magen, bilder på mobilen og den lille bodyen sønnen min hadde på seg de første dagene etter fødselen. Jeg kunne kjenne igjen følelsen av frykt, hjelesløshet, uvirkelighet som jeg hadde kjent på før, under og etter fødselen. Hver gang dette skjedde, så minnet jeg meg selv på at det var helt naturlig at det var sånn, og at det var viktig at jeg sto i følelsene og at det kom til å bli bedre. Jeg valgte også å aktivt oppsøke noen av de tingene som trigget følelser, tanker og minner fra fødselen. Jeg så på bilder fra de første dagene på sykehuset, kikket på partogrammet fra fødselen og etter hvert så dro jeg også til sykehuset for å se stedet der hvor alt hadde skjedd.
Det tredje som preget meg var at jeg hadde ikke så mange positive følelser de første ukene etter fødselen, men til gjengjeld hadde jeg et bredt utvalg av mer krevende og kjipe følelser. Jeg var bitter over å ha gått glipp av permisjonsukene før fødselen. Jeg kjente avsky når jeg så på kroppen min som var blitt skjært i.  Jeg var skuffet over å ikke ha fått føde og blitt frarøvet muligheten til en så god fødselsopplevelse som jeg hadde første gangen. Jeg misunte andre som hadde hatt fine fødsler. Samtidig følte jeg meg smålig og patetisk som tenkte sånn. Jeg hadde jo fått en frisk og fin liten gutt.
Jeg skammet meg også litt over å være preget av fødselsopplevelsen og ikke klare å riste den av meg. Jeg var jo frisk, babyen min var frisk, alt hadde gått bra og jeg var heldig som bodde i Norge med verdens beste helsevesen. Jeg burde bare være takknemlig, ikke trist eller likegyldig. I tillegg var jeg jo psykolog og burde være mer robust enn dette. Som en motvekt til alt dette nedbrytende selvsnakket, så forsøkte jeg å gi meg selv medfølelse og tenke på hva jeg ville ha sagt hvis en venninne hadde opplevd det samme som meg. Selv om jeg var bitter, misunnelig og skuffet, så betydde jo ikke det at jeg ikke var takknemlig eller unnet andre gode fødselsopplevelser. Jeg var jo bare et menneske som reagerte med følelser på noe som hadde vært krevende for meg.
Nå når jeg skriver, så blir det tydelig for meg at jeg hadde veldig god hjelp av å kjenne til vanlige psykologiske reaksjoner etter voldsomme opplevelser hvor man har vært redd. Det hjalp meg å akseptere og normalisere det jeg opplevde sånn at det ble lettere å håndtere. Samtidig kjente jeg at jeg trengte hjelp til å bearbeide og gå videre med opplevelsen på en ok måte i bagasjen min av livserfaringer. Siden jeg fødte i god tid før termin, så hadde jeg to svangerskapskontroller stående i kalenderen; én med jordmor og én med fastlegen. Jeg valgte å ikke avlyse dem, og møtte opp med baby i stedet. Mannen min satt med sønnen vår på venterommet slik at jeg kunne ha fult fokus på meg selv i timene, og så delte jeg opplevelsen min med dem. Før vi ble utskrevet fra barselavdelingen hadde jeg bedt om utskrift fra journalen min og jeg tok med dem til avtalen hos fastlegen. Sammen gikk vi gjennom den og det gjorde godt å se hva som var skrevet og hvilke medisinske vurderinger som var blitt gjort. Jeg hadde en ekstra samtale med jordmor etter to uker igjen hvor vi snakket om hvordan jeg hadde det og jeg kunne stille hennes spørsmål som hadde dukket opp. Det gjorde veldig godt og jeg fant trygghet i å ha disse «sjekkpunktene» på meg selv i tida etter fødselen. Det var viktig for meg å ha et aktivt forhold til det jeg hadde vært gjennom og reaksjonene jeg bar på sånn at det ikke satte seg fast og ble til traumereaksjoner og nedstemthet. I ettertid har jeg tenkt at jeg nok burde ha bedt om en samtale med fødselslege på sykehuset, men på det tidspunktet visste jeg ikke at det var mulig.
En slik samtale med gjennomgang av fødselen, hva som hadde skjedd og hvorfor ting ble gjort som det ble, fikk jeg imidlertid da jeg var gravid igjen i 2019. Det var til stor hjelp å få legens perspektiv på det hele. I dette svangerskapet måtte jeg ta noen runder innom fødselsopplevelsen fra 2016 for å hjelpe meg til å leve greit med usikkerheten knyttet til om det samme skulle skje igjen og skape følelsesmessig rom for å tro på en ny og bedre opplevelse denne gangen. Med god hjelp fra jordmora på helsestasjonen, mannen min, vår doula og mental fødselsforberedelse, så klarte jeg å bygge opp mestringstro knyttet til fødselen og fikk en helt annen og veldig god opplevelse den gangen.
Nå, snart fire år etter, kan jeg tenke tilbake på fødselen uten å kjenne ubehag eller veldig sterke krevende følelser. Det er en del av min livserfaring. Det gikk et par måneder etter fødselen før jeg kom dit. Innimellom kan jeg kjenne meg litt trist over at fødselen og den første tida med sønnen min ble sånn. Samtidig kjenner jeg en slags styrke over å ha stått i dette og er takknemlig over innsikten det har gitt meg.
Alle fødsler er forskjellige og hva vi trenger etter en krevende fødselsopplevelse vil være individuelt. Jeg håper imidlertid at min beskrivelse av hvordan jeg reagerte og hva jeg gjorde for å håndtere det, kan være til inspirasjon og hjelp for deg som kjenner at du preges av fødselen på en negativ måte og ønsker å hjelpe deg selv gjennom det. 

Jeg treffer innimellom gravide kvinner som er redd for å få panikk under fødselen og lurer på hva de kan gjøre for å håndtere hvis det skjer. Fødselsforberedelse med mental trening/hypnobirthing og bruk av puste- og avspenningsøvelser er gode måter å forebygge panikk på. Min erfaring er at kvinner som forbereder seg til fødselen på denne måten sjelden opplever panikk. Men noen ganger hender det at fødekvinnen blir litt følelsesmessig overveldet eller stresset underveis i fødselen. Man kan føle at man mister litt kontakten med omgivelsene og tankene går i stå. Det kan da være til god hjelp å fokusere på pusten for å samle seg igjen. Ha gjerne med en lydfil du kan høre på, eller avtal med din fødepartner at hen skal hjelpe deg gjennom å puste dypt slik at du kan herme etter. Du kan også gjerne avtale at hen skal be deg se han/henne i øynene slik at du får noe konkret å fokusere på. Samtidig kan hen for eksempel holde deg med et fast håndtrykk i hånda. Å se inn i øynene til noen du har tillit til virker beroligende og du kan lettere koble deg på her-og-nå igjen. Det kan også være til hjelp å vende fokuset over på kroppen og gradvis gå gjennom hver kroppsdel, stramme musklene og spenne av. På den måten kobler du deg på kroppen din. Disse teknikkene kan gjøre at du får samlet deg, kan kommunisere med de rundt deg og samarbeide med kroppen din igjen. 

Tre-fire dager i måneden lager jeg stories på Fødebagens Instagramkonto. Da tar jeg opp ulike tema knyttet til svangerskap, fødsel og spedbarnstid, og svarer på spørsmål som kommer inn i løpet av dagen. De siste gangene har det kommet inn flere spørsmål om behandling av fødselsangst og håndtering av negative fødselsopplevelser. Det har gjort at jeg tenkte det kunne være fint å skrive en litt lengre tekst om dette, da det er begrenset hvor mye jeg får til å formidle via Instagram. 

Å lage et nytt menneske inni sin egen kropp kan være fantastisk, men også krevende. Mange av oss føler på stort ansvar når vi er gravide og bekymrer seg mye for hvordan den lille spiren har det i magen. Tidligere vanskelige livserfaringer kan oppleves ekstra tøffe i denne tiden, og utfordringer i nære relasjoner eller andre områder av livet kan forsterkes. For noen gravide er det særlig den kommende fødselen som skaper uro og bekymringer.

Når jeg møter kvinner som gruer seg ekstra mye til å føde, er det viktig at vi sammen utforsker hva som ligger i bekymringene og frykten. Angsten kan bestå av for eksempel tidligere vonde erfaringer med sykehus, frykt for smerte eller negative tanker om egen evne til å føde. Å kjenne etter på hva som trigger angsten og sette ord på dette, kan ofte virke forløsende og beroligende i seg selv. Tøffe tanker og følelser som vi forsøker å holde unna og bærer på alene, vil ofte være vondere enn om vi aksepterer at dette er noe som påvirker oss og deler det med noen andre. Så et viktig første steg mot å dempe egen fødselsangst er å dykke litt inn i angstens innhold, for der ligger også veien mot bedring. Det kan man gjøre sammen med noen, eller alene. Du kan starte med å spørre deg selv: "når jeg ser for meg å skulle føde, så  tenker jeg på ... og føler ...". Du kan gjerne skrive ned svarene som dukker opp i hodet ditt, enten i setninger, enkeltord eller bilder. Kanskje kan det være godt for deg å dele det med kjæresten, ei god venninne, jordmor eller fastlegen.

Det å få en god forståelse av hva som oppleves som ekstra utfordrende, gir en pekepinn på hva som er viktig å jobbe med for å redusere frykten og styrke troen på mestring av fødsel. Hvis man har mye frykt knyttet til for eksempel det å være naken og føle seg blottlagt, er det viktig å utforske hva som kan bidra til selvivaretakelse for en selv under fødsel. Eksempler kan være å ha på seg sin egen tunika fremfor sykehusskjorte, kjenne til fødestillinger hvor man føler seg mindre sårbar og avtale at partner informerer jordmor om at man trenger tid og litt ekstra omsorg ved undersøkelser. Selv om man føder på sykehus og blir en pasient, er det viktig å holde fast på egne personlige behov som fødekvinne. Hvis man er redd for å måtte klare seg uten hjelp, så kan det å ha med seg en doula under fødselen være til god hjelp. Her kan du lese mer om hva en doula er. Det kan også være ekstra viktig at du skriver et fødebrev om dine behov som jordmødrene kan lese. I tillegg til å finne gode praktiske mestringsstrategier, kan det være godt å snakke gjennom det som ligger under frykten for å for eksempel føle seg blottlagt eller miste kontrollen over egen atferd. Noen ganger kan gode samtaler omkring dette gjør at man kan finne større trygghet i seg selv og lettere håndtere at kroppen blir sett og undersøkt av andre.

Noen kvinner har tidligere hatt negative opplevelser på sykehus og kan for eksempel være redd for sprøyter eller kjenne at minner fra tidligere vekkes i møte med sykheuset. For dem kan det være god hjelp i det som kalles eksponeringsterapi. Da utsetter man seg steg for steg for det man frykter og står i angsten slik at man erfarer at angstreaksjonen i kroppen går ned og man gradvis blir mindre redd. Man kan lage sin egen plan for eksponering gjennom å skrive en liste over alt man frykter. Så kan man starte med det som trigger minst frykt og jobbe seg gradvis oppover. Hvis man for eksempel er redd for sprøyter, så kan man starte med å se på bilder på nett av sprøyter, deretter se filmer på Youtube, så ta på en ekte sprøyte osv. Hvis man for eksempel er redd for sykehusbygg, hvitkledde mennesker og lignende, så kan man starte med å sitte utenfor sykehuset i bilen, deretter gå inn i resepsjonen, etter hvert sitte i kantina og så til slutt besøke fødeavdelingen. På den måten avvenner man seg fryktreaksjonen som man har fått ved å tenke på sykehus og alt som hører til. Når sykehusangsten dempes, vil også ofte angsten for fødsel reduseres.

Mange av oss er særlig bekymret for smertene forbundet med fødsel. Det er da ofte til hjelp å utforske hva man er redd for skal skje i møtet med fødselssmertene. Noen kan ha det vi kaller katastrofetanker om for eksempel at smertene vil gjøre at man roper høyt eller sier rare ting, og at det vil være helt forferdelig. Hvis man klarer å finne tak i sine egne katastrofetanker vil det være lettere å endre oppfatning av hvor ille det vil være om det skjer og bekymringene dempes. Det blir da lettere å akseptere at når man føder vil man kunne oppføre seg annerledes enn slik man vanligvis er, og at det er helt greit. Det gjør det enklere å innstille seg på at smertene forbundet med fødsel er mulig å håndtere og vi kan jobbe med å styrke evnen til smertemestring.

Hvis man gruer seg veldig til å takle smertene under fødselen, er det ofte god hjelp i det å lære seg litt om hvordan smerteopplevelsen påvirkes av våre tanker, følelser og handlinger. Jeg anbefaler alle gravide å praktisere mental trening i tiden før fødsel, men særlig hvis man gruer seg ekstra mye. Hvis vi trener opp våre mentale reaksjoner før fødsel, vet vi hva vi skal tenke og gjøre når det gjelder. Klarer vi å beholde kroppslig og mental ro og avspenning i møte med det som skjer i kroppen under fødselen, bevarer vi våre fysiske og mentale krefter. Da vil vi kjenne mindre smerte og det blir lettere å føde. Jeg kan anbefale www.natalhypnotherapy.co.uk, engodfodsel.no og smertefrifoedsel.dk for deg som vil sjekke ut mental trening før fødselen. Du kan også kontakte meg her, så kan jeg sende deg noen lydfiler jeg har laget selv.

Hvis man har hatt en negativ fødselsopplevelse tidligere, er det viktig å bruke god tid på å utforske fødselen. Både selve fødselsforløpet, men også hvilke tanker og følelser som man hadde underveis og har kjent på i tiden etterpå. Dette kan man gjøre sammen med noen man har nær, eller i samtaler med jordmor, fastlege, helsesykepleier eller psykolog i kommunens helsetjenester (søk på nett for å se tilbudet i din kommune). Fra et medisinsk ståsted kan fødselen ha vært definert som normal, mens man selv kan streve med for vonde følelser knyttet til seg selv eller andre. Et tips er å be om kopi av journalen fra fødselen og gå gjennom den sammen jordmor slik at du kan få stilt spørsmål og kanskje avkreftet noen antakelser eller misforståelser du har båret på. Mange sykehus har egne fødselsangst-jormødre og leger som man kan få samtaler med for å bearbeide tidligere fødselsopplevelser og legge gode planer for kommende fødsel. 

Min erfaring er at det å snakke seg gjennom fødselen på et litt dypere plan enn kun «så skjedde det, og så skjedde det» hvor man slipper til alt av tanker og følelser, gjør at det er lettere å leve videre med opplevelsen og enklere å se for seg å skulle føde igjen. Det er her viktig at man ikke sensurerer seg selv og ikke unngår å slippe til «forbudte» følelser og tanker. For eksempel kan det være veldig smertefullt å kjenne tilbake på frykt for å dø, erkjenne at man tenkte negative tanker om babyen underveis i fødselen eller godta at man er skuffet over seg selv eller andre. Da har vi ofte lyst til å slette disse tankene og følelsene. Men det kan bidra til at vi ikke helt klarer å komme oss videre, og det er derfor viktig å slippe dem til, akseptere dem, forstå dem og lagre dem blant de andre minnene.

Noen ganger kan man oppleve posttraumatiske stressymptomer i etterkant av fødselen hvis opplevelsen har vært veldig intens og skremmende. Vi blir hengende litt igjen i det som skjedde og føler på sett og vis at vi eller babyen fortsatt er i fare. Vi kan da føle at deler av opplevelsen går på «repeat» i hodet, det dukker ofte opp lyder eller bilder av ting som skjedde, vi kan kjenne på mye indre uro, ha vanskelig for å sove, vi klarer ikke å se eller høre om ting som minner oss om fødselen og kan kjenne oss veldig trist, irritabel, flat eller sint. Hvis du har det helt eller delvis sånn som dette og det har vedvart i flere uker etter fødselen, er det viktig at du tar kontakt med fastlege eller noen ved helsestasjonen sånn at du får luftet litt tanker og følelser sammen med noen som kan gi råd om eventuell annen hjelp. Noen ganger kan nemlig traumebehandling være viktig og riktig etter en traumatisk fødselsopplevelse. Det kan du få hos psykolog i kommunens helsetjenester, gjennom henvisning til Distriktspsykiatrisk senter eller ved å oppsøke en privatpraktiserende psykolog.

Å være gravid kan av ulike grunner være krevende, og det er viktig å ikke gå alene med det man opplever som vanskelig. Svangerskap er en tid hvor det er særlig viktig å ta vare på seg selv og egen psykiske helse. Og som beskrevet her, finnes det ulike gode innfallsvinkler til å dempe fødselsangst og styrke troen på at man kan mestre å føde. Jeg jobber mye med behandling av fødselsangst og traumatiske fødselsopplevelser. Hvis du ønsker en samtale på kontoret mitt i Trondheim eller via Skype hvis du bor andre steder i landet, så bare ta kontakt her.

Visste du at livmora er en muskel? Å se for seg en sterk muskel som trekker seg sammen under riene er et godt mentalt bilde å ta med seg inn i fødselen. Livmora er imponerende! Den går fra å veie rundt 70 gram når du ikke er gravid til å bli 1 kg når det nærmer seg fødsel. Når du føder er det bra å gi livmora gode arbeidsforhold sånn at den lager gode rier som hjelper babyen ut:✨
- pust rolig og dypt sånn at livmora får masse oxygen
- vær avspent i resten av kroppen, det er bare livmora som trenger å stramme seg
- husk på at smerten du kjenner når du har en ri er ikke farlig, det er bare mormunnen og livmora som beveger seg
- tenk styrkende tanker om at du, kroppen din og babyen din får til dette

Å miste en liten spire eller et barn i magen kan være vanskelig å dele med omverdenen. Det kan være forferdelig vondt å oppleve spontanabort eller dødfødsel, og det vonde blir tyngre å bære når vi føler at vi ikke kan dele det med andre eller ikke blir møtt med forståelse. Verdens Helseorganisasjon setter nå fokus på behovet for mer åpenhet rundt spontanabort og har samlet historier fra kvinner rundt om i verden som har mistet barn i magen:
https://www.who.int/…/why-we-need-to-talk-about-losing-a-ba…

Jeg er opptatt av positiv kroppsbevissthet som en del av mental fødselsforberedelse. Med det mener jeg å bli kjent med kroppen din på en god måte hvor du blir bevisst dens styrker og kvaliteter som bærer av et nytt liv inni seg, og tenker godt om kroppen din og dens muligheter til å føde et barn.
Jeg tror det er en viktig justering mange av oss må gjøre fordi vi lever i et samfunn hvor kroppen har blitt noe som skal se bra ut og pyntes på. Vi glemmer litt at kroppen først og fremst skal leve og fungere, og med det forsvinner troa på at kvinnekroppen kan føde.
Historien har plassert mye skam og skyld på kvinners underliv. Det er en del av kroppen som vi ikke snakker mye om og kanskje heller ikke vet så mye om. Derfor ble jeg skikkelig glad her om dagen da jeg oppdaget at en gruppe dyktige fagfolk nå har laget en egen nettside om vulva! Den heter så treffende; vulva.no! 
https://vulva.no/fremside-pasient/

Mange tror fortsatt at fødselsdepresjoner er noe som rammer barselkvinner litt sånn ut av det blå, og at det skyldes hormonelle forandringer knyttet til fødselen.
Vi vet nå at depresjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel, på lik linje med andre depresjoner, kan forklares av summen av belastninger. Det er viktig å huske på dette, for det gir en rekke innfallsvinkler til å hjelpe den nybakte moren eller faren, og det gir håp om bedring 💕
Professor Malin Eberhard- Gran oppsummerer det fint:
"En fødsel er en sentral overgangsperiode i livet hvor det skjer store fysiske og følelsesmessige endringer i løpet av kort tid. Slike endringer gir økt psykisk sårbarhet. Søvnen blir kortere og mer oppstykket. Barseldepresjon kan utløses av søvnmangel, kroppslige påkjenninger, komplikasjoner under fødselen, dårlig sosial støtte eller ammeproblemer."

Av og til når jeg snakker om psykisk helse i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid, så blir jeg møtt med utsagn av typen «før i tida så bare fødte kvinner barn og laget ikke noe stor greie ut av det». Og mellom linjene antyder man at det å sette fokus på f.eks fødselsangst eller svangerskapsdepresjoner gjør at det «smitter» og at vi egentlig burde slutte å snakke om det.
​Sånt provoserer meg veldig! Det er absolutt ikke sånn at kvinner nå til dags overdriver eller at det er blitt «in» å ha det tøft i en livsperiode hvor folk forventer at du skal være ekstra glad. Jeg tror årsakene til fødselsangst og depresjoner i svangerskap og barseltid er sammensatte. Men løsningen er uansett ikke å kutte ut åpenhet, forebygging og hjelp til de som trenger det.
Veldig mange av kvinnene jeg møter på mitt kontor har stått lenge i en krevende situasjon og kjenner mye mislykkethet og skam over å ha det vanskelig. Det er på ingen måte sånn at de overreagerer eller søker oppmerksomhet rundt sine vansker. Jeg vil ha mer åpenhet, for de fleste går for lenge alene med vanskene før de søker hjelp

Det er morsdag og jeg tenker på dette med morsfølelse. Kanskje har morsfølelsen alltid vært der, helt fra du var liten. Kanskje kom den da dere fant ut at dere ville ha barn, eller da du sto på do med to streker på en pinne. Kanskje forventet du at den skulle blomstre i takt med at magen vokste, men så var det ikke plass innimellom kvalmen, smerten og usikkerheten. Kanskje så du for deg en boost av morsfølelse etter fødselen, men så ble du fylt av søvnmangel og bekymringer i stedet. Det finnes ingen enkel fasit på når morsfølelsen skal komme og hvordan den skal kjennes ut. Noen ganger har den litt dårligere vekstvilkår enn vi skulle ønske og den trenger hjelp for å spire og gro. Vi hjelper den best frem med åpenhet, aksept og selvmedfølelse, ikke selvkritikk, skam og dårlig samvittighet. God morsdag til alle mødre der ute! 

Fødselsdepresjon hos nybakte fedre er mer utbredt enn mange tror og er et tabu jeg håper vi kan kvitte oss med. Her er et fint intervju med en far som opplevde å bli deprimert etter en krevende barseltid.
"– Jeg opplevde at det skulle veldig lite til før jeg ble stresset, jeg kjente på en stor tristhet og kunne bli sur og sint på dem som var rundt meg uten noen som helst spesiell grunn, begynner Håvard."
https://familieklubben.no/helse/pappasjokket/574…

"Jeg savner et språk som ivaretar, verdsetter og respekterer den kroppslige erfaringen det er å bli født og det å føde et nytt liv."
Mange gode poenger om amming og barseltid i denne kronikken. Jeg er veldig enig at vi burde bytte ut "ammetåke" med "ammeboble". Tåke er noe negativt - vi er forvirra og fortapt. Å være i ei boble forbinder vi med noe engasjerende og altoppslukende. Barselkvinner er ikke fortapte og latterlige, de er oppslukte og superfokuserte på å ta vare på et nytt liv. Og sånn skal det være! ❤️
https://www.dagsavisen.no/…/ammet%C3%A5ke-eller-ammeboble-1…

Fødsler har alltid fascinert meg og før jeg ble gravid for første gang i 2013 slukte jeg alle episodene av Fødeavdelingen som jeg kom over. Jeg så sesong etter sesong med skrekkblandet fryd. Men da jeg selv var gravid merket jeg at det ikke gjorde meg godt å se på serien. Jeg ble stressa, bekymra og utilpass. Det tok jeg som et signal på at det beste for meg var å fokusere på min kropp, min fødsel og min baby med vekt på det friske og naturlige - og ikke ta inn andres fødselshistorier og eksempler på ting som kan gå galt. Jeg tror det er viktig at gravide kvinner og par er bevisste på hvilken info de tar inn og hva det gjør med deres følelser og tanker knyttet til den kommende fødselen. Gode assosiasjoner gir mer mental og fysisk styrke.

Hjernen kan begynne å jobbe på høygir når vi har fått et lite nyfødt menneske å ta vare på. Vi scanner verden etter farer for den lille. Vi er en løvemamma i jungelen! Naturen har laget oss sånn for at vi skal være ekstra på vakt og passe på at babyen overlever.

Men, det kan bli litt mye av det gode. Da kan det være godt å trene på å skape litt avstand til tankene. Kanskje kan det hjelpe å si noe sånt som dette til seg selv: "Nå er det løvemamma-hjernen min som durer i vei, gitt. Det er fint jeg er på vakt, men jeg tror jeg lar de katastrofetankene gli forbi akkurat nå". Da kanskje du blir litt mindre fanget av dine egne tanker og etterhvert kjenner at urofølelsen inni deg demper seg litt. 

En doula støtter kvinnen og partneren under fødsel. Doula er et gresk ord og betyr «kvinne som hjelper en annen kvinne». Fødselsdoulaen er til stede i tillegg til jordmor og bidrar med følelsesmessig og praktisk støtte slik at kvinnen og partner føler seg rolig og trygg. Hun har mye kunnskap om fødsler, og kan for eksempel bidra med massasje, hjelpe kvinnen å puste godt, finne gode stillinger og motivere hvis kvinnen har det tøft. Forskning viser at bruk av fødselsdoula reduserer risikoen for komplikasjoner under fødselen og bidrar til en positiv fødselsopplevelse Synes du dette hørtes interessant ut? Her kan du lese mer og finne en doula i nærheten av der du bor: https://www.norskdoulaforening.no/about 

​«Stresser jeg for mye nå? Slapper jeg for mye av, burde jeg trene mer? Spiser jeg nok grønnsaker? Hva om den salaten ikke var godt nok vasket? Er babyen for stor? Er den for liten?» Å laget et nytt liv inni sin egen kropp kan føles som et stort ansvar og mange bekymrede tanker kan bli trigget. Hvis du er gravid og kjenner at grublingen noen ganger tar overhånd, kan det være et tips å prøve å skape litt avstand til eget tankeinnhold. En mental teknikk basert på mindfulness går ut på å først legge merke til at du grubler, stoppe litt opp, si til deg selv «nå har jeg mange bekymrede tanker i hodet, gitt», akseptere at det er sånn og så forsøke å la tankene bare gli forbi. For eksempel kan du se for deg tankene som skyer på himmelen eller vann som renner ned en elv. Ved å øve inn denne reaksjonen når du merker at du grubler, vil du etter hvert kunne merke at du ikke blir like fanget av alle bekymringene, «bekymringstoktene» blir kortere og oppstår sjeldnere. Vi forsøker ikke å fjerne bekymringstankene, men vi demper effekten de har på oss. Det er helt naturlig å ha bekymra tanker, men det er best om de bare er der et lite øyeblikk for så å gli forbi. Da blir vi mindre stresset og bruker mindre krefter. 

Er jeg blitt for stor? Har jeg trent nok? Har jeg trent for mye? Spiser jeg riktig? Hva om babyen ikke er frisk? Hvordan blir det å føde? Å ha en liten spire i magen er spennende og vi fylles av nye tanker og følelser. Kroppen forandrer seg og vi begynner å forberede oss mentalt på å bli mor. Da min mor gikk gravid tidlig på åttitallet hadde hun én bok om svangerskap og fødsel. Den ga enkel informasjon om den normale fødsel med håndtegnede illustrasjoner. Det var det. Nå har vi internett og mulighetene for å finne info er utømmelige. Det florerer av blogger med personlige erfaringer, forum med ymse diskusjoner og annonser for ulike produkter til mor og baby. Det er mye bra med å lett kunne få svar på spørsmål man bærer på og lese seg opp på ulike tema som er interessante. Samtidig kan vi bli selvkritiske og bekymrede – og det trenger vi ikke når vi er gravide. Så, hvis du føler at du leser om ting som egentlig bare gir deg bekymringer eller gjør at du føler deg elendig – kanskje det er best å vende fokuset andre steder? 

«Å være i lykkelige omstendigheter» var tidligere et vanlig uttrykk for det å være gravid. Graviditet forbindes ofte med lykke og positiv spenning. Andre kan forvente at man skal være spesielt glad og tilfreds fordi man venter barn. Det kan gjøre det ekstra vanskelig å kjenne på nedstemthet og vanskelige følelser. Depresjon hos gravide snakkes det lite om og mange føler seg derfor alene. Det er imidlertid en betydelig andel gravide som opplever for eksempel vedvarende nedstemthet, manglende glede over ting, søvnvansker eller plages av mange vonde tanker om seg selv eller barnet. Man anslår at 5-9 % av alle nybakte mødre får tegn til depresjon. Om lag en tredel av disse var også plaget under svangerskapet. 

Når vi mennesker opplever at noe er farlig, settes det i gang en stressrespons i kroppen vår. Hva vi oppfatter som farlig, kan være så mangt: å møte en bjørn, ta eksamen eller brekke foten. Det går da signaler fra hjernen som ender opp i binyrene hvor det slippes ut stresshormoner. Disse stresshormonene gjør kroppen klar til å yte maksimalt slik at vi kan kjempe mot faren eller flykte fra den. Hjertet slår fort og energi frigjøres fra musklene. Det trenger vi når vi skal klare oss gjennom en krevende akutt og farlig situasjon. Vi trenger imidlertid ikke at stressystemet durer i vei i de tidlige fasene av fødsel. Da spenner vi musklene og bruker mye energi. Det er naturlig å bli redd når man har det vondt. Vi mennesker er laget slik at vi ønsker oss vekk fra smerten og blir bekymret for å ikke holde ut. Smerter under fødsel er imidlertid ikke farlig og det er derfor best å ikke bli redd. Klarer vi å forbli mentalt og fysisk avslappet i møte med smerten, bevarer vi våre fysiske og mentale krefter og det blir lettere å jobbe med kroppen i fødselsprosessen. Tips til hvordan få til det finner du blant annet i andre innlegg her på bloggen! 

Mange kvinner kjenner på skam knyttet til kroppslige forandringer på grunn av svangerskap og fødsel. Alt for mange går lenge med fødselsrelaterte plager uten å søke hjelp. Tabuer og skam er skikkelig kjipt for selvfølelsen og den psykiske helsa vår - så jeg er fan av mer åpenhet omkring urinlekkasjer, hemoroider, forstoppelse og mer til! Det er ikke deg det er noe galt med - du fortjener faktisk bare masse cred fra deg selv og andre for at du har laget et barn inni kroppen din!
http://www.klikk.no/…/etter-fods…/tiden-etter-fodsel-3526864
​

Fødselsfotograf Eva Rose sier det så godt og enkelt: "Vi må gi kvinner tilbake den tilliten om at dette er en jobb de kan klare selv". Hun sier også at hennes erfaring fra 20 år som fødselsfotograf er at det gjerne er de kvinnene som har brukt tid på å lese seg opp og har kunnskap om fødsler som også får en god opplevelse. Jeg er enig - å forberede seg til fødselen er en god investering!
I denne artikkelen forteller Eva Rose om sitt prosjekt hvor hun gir bort fødselsbilder til fødeavdelinger og helsestasjoner:
https://www.dt.no/…/vil-lare-flere-kvinner-om…/s/5-57-868808

Å knytte seg følelsesmessig til babyen i magen er en god måte å forberede seg mentalt til å føde. Babyen, du og din kropp samarbeider under fødselen!  ​

​"Det følelsesmessige båndet mellom mor og barn starter allerede i graviditeten. Det styrkes ved at mor tenker på barnet. Hun kan fantasere om hvordan barnet kommer til å bli og hvordan det blir å holde barnet, sier psykolog Hilde Melsom".
http://www.kk.no/…/slik-forandrer-graviditeten-deg-psykisk-…